Det var fórst i sommer. Fór et jobbskift. Jeg satt pá pauserommet sammen med de arabisktalende kollegaene mine. Óyeblikket delte vi med at den sá etterhvert mye omtalte Mr B. Ladens lansering av enda en ny videosnutt som vistes pá nyhetene. Han var selvfólgelig overlapp-dubbet. Ingen skjónner jo hva han sier, som regel, likevel. Ingen. Bortsett fra
alle de jeg satt der med.
Jeg pá min side kunne igrunn ikke kvalitetssikre verken ordene fra ham selv eller de fra oversetteren. Det kunne derimot
de.
Vi delte ca 600 pauser. Og 300 jobbskift. Vi lo og pratet alvor. Spiste og fastet; mellom hodeplagg, finurlige teglass, gudfryktighet og Ramadan. -Slik oppdaget jeg forskjellen pá 2 land. Sahara og Marokko.
Hvorfor det oftest av andre blir kalt
Vest-Sahara vet jeg ikke, men det jeg har innsett er at det slett ikke er en del av Marokko. Til tross for at det gjerne er slik det slumper til á fremstilles pá kart, globuser og i glamorós turistreklame. Og nettopp av den grunn var jeg rimelig uviten om alt dette inntil i fjor sommer. Sá og si hele livet hadde jeg trodd at landomrádet til Marokko var dobbelt sá langt som det er, eller at Vest-Sahara hadde sin plass pá kartet, og at alt var i orden.
Landomrádet i seg selv er for óvrig ikke det viktigste. Det avgjórende er at Vest-Sahara er okkupert av Marokko den dag i dag, og har vaert det siden fór jeg ble fódt. At det finns en hel mengde Vest Saharianere i flyktningsleire i Algerie. Og at folk bare forsvinner, deporteres, fratas passene sine og holdes bortgjemt pá steder hvor de tortureres. Dette visste jeg ikke. Hánden pá hjertet.
Les historien om Aminatou her. Hun "forsvant liksom bare" da hun var 20.
-
Saerlig.
http://www.vest-sahara.no/index.php?parse_news=single&cat=1&art=381
