Pur menneskelighet

"Ingenting mer effektivt mot fordommer og rasisme enn at mennesker møter hverandre" * (Lillian Hjorth).

Identitet

-Altsá, halvt libanesisk og halvt fransk, mener du?
-Pá ingen máte.

Identiteten er ikke delt opp i avdelinger, lar seg ikke dele pá midten, heller ikke i tredjedeler eller i avgrensede soner. Og jeg har heller ikke forskjellige identiteter av den grunn. Jeg har bare én: summen av alle de elementene som har formet den, og i en slags enkelt-dosering som aldri er den samme i to mennesker.

-Min identitet er det som gjór at jeg ikke er identisk med noe annet menneske *(Amin Maalouf).

et liv i frihet

Hver for seg

Sammen

Soldater og frihet

I gár sá jeg en av to filmer om Iwo Jima. En liten japansk óy som amerikanske soldater gikk til angrep pá en gang under andre verdenskrig. Rent personlig har jeg en aldri sá liten memory-laps pá det som skjedde rundtforbi pá 40tallet. Lest, hórt, studert og glemt. Pá videregáende kjedet jeg meg egentlig i historietimene. Helt til jeg plutselig fikk sansen for historielaereren (!), -det ble fart pá lekselesinga, men jeg tror ikke jeg laerte saerlig mer av den grunn. Nár det gjelder krigsfilmer, har de sjelden engasjert meg. Det blir for maskulint, rett frem, fargelóst og kjedelig, -til tross for mye action. Jeg vet at krigene er viktige og avgjórende. Tidsskiller i den finurlige verdenshistorien; og at ting i dag er som de er, mye pga. hvordan den eller den krigen resulterte.

Uansett. Filmen jeg sá i gár om Iwo Jima var heller ikke noe som revolusjonerte meg, sánn egentlig. Men takket vaere at jeg i det siste ganske sá uventet har blitt litt 'connected' var det hele mer interessant enn det pleier. Fórst ved at jeg her forleden snublet over en gammel krigsveteran og hadde en lang samtale med ham, og siden ved at jeg i ledige stunder blir med Ásne Seierstad til Irak. 101 dager, (en interessant bok om up to date-krig).

Vel, tilbake til Iwo Jima og filmen. Den bygde oppunder personlige funderinger jeg har pádratt meg ifbm hvordan amerikanske soldater per i dag har det og hvordan de etterhvert kanskje fár det nár de blir gamle og pensjonerte. Hvordan fóles det á mátte vaere sá inni hampen engasjert i det á fighte for noe du kanskje allerede har mistet troen pá? Á ville ut av noe, men ikke kunne. Á angre. Eller at andre ser pá deg som en helt og du selv fóler deg fatal.

-Jeg fant en artikkel hvor det stár at sannsynligheten for at amerikanske soldater tar sitt eget liv er dobbelt sá hóy som blant resten av befolkningen. Dette gjelder sikkert soldater generelt, ikke bare de amerikanske.

Kanskje mens man er der, midt oppi det -blant skudd og gjemmesteder- glemmer man hvem man er, eller hele verdenshistorien for den saks skyld. Jeg lurer pá hva man lever for der og da og hva som gjór at man fortsetter. Sikkert ulikt for de fleste. Konkurranseinstinkt? Higet etter victory? Ónsket om á gjóre verden bedre? Det á beskytte en kamerat? Hevnlyst pá vegne av de som allerede er drept? Patriotisme? Eller drives man av frykten for á dó? Jeg lurer pá hva som fár folk til á dra dit, bli der, og saerlig til á reise tilbake gang pá gang mellom korte opphold sammen med famile og venner. Hvor mye reell frihet har en amerikansk soldat ná til dags? -Har soldater frihet?

*****