-Pá ingen máte.
Identiteten er ikke delt opp i avdelinger, lar seg ikke dele pá midten, heller ikke i tredjedeler eller i avgrensede soner. Og jeg har heller ikke forskjellige identiteter av den grunn. Jeg har bare én: summen av alle de elementene som har formet den, og i en slags enkelt-dosering som aldri er den samme i to mennesker.
-Min identitet er det som gjór at jeg ikke er identisk med noe annet menneske *(Amin Maalouf).
7 kommentarer:
Bra sagt - og enig. Godt poeng!
Am.
ja, veldig bra innlegg.og passer godt inn i min hverdag om dagen..
men er det ikke pussig: at folk utenfra ofte bortlegger sin kultur for å "passe" inn der de siden entre? .-- i stedet for å være stolte.
opplever selv at man liksom må oppmuntre, og grave litt for å ta del i utlendingers klutur. ellers er de for blyge for å vise den fram?
er man flerkuluturlel vil man nok oftsest også betone den kultur som passer best i settingen. Tror du ikke?
hisel cattinka, ja..
hilsen skulle det stå!..
Ami: ja, Gud velsigne den mannen. Amin Maalouf sier mye bra.
Cattis: jeg tror kanskje det kommer an pá mange ting det der du snakker om. Sá interessant at du drar det frem :). Jeg tror feks. 'omráder' som kan vaere med pá á styre hvordan man lever ut sin egen kulturkontrast blant en annerledes majoritet kan vaere: *fleksibilitet *motivene bak hvorfor man er der man er *eget selvbilde *egen patriotisme vs ápenhet *hvorvidt man faktisk liker kulturen til de man bor blant eller sin egen *ydmykhet/stolthet/stahet *tro/overbevisningr/verdier og moral. -Og selvfólgelig hvordan man blir mótt av andre, deres innstilling og krav.
Jeg tror det kreves MYE av innvandrere. Det kreves at de skal adaptere seg noe himla mye. Saerlig i Norge kommer det kanskje veldig godt frem pga spráket som ikke finns noe annet sted i verden. Man skal snakke flytende norsk, man skal oppfóre seg som de norske, man skal ikke bráke for mye, ikke snakke om tabuemner, ikke stóte folk med noe av det man sier, ikke oppdra barna sánn som man er overbevist om, ikke ha samme type omgangsform som i hjemlandet, ikke ditt og ikke datt. Man fár 'labels' pá seg som "uhóflig/dárlig oppdratt" for ting som i ens egen kultur er nettopp det motsatte.
Samtidig er vi nordmenn liksom sá stolte av á vaere inkluderende, mangfoldige og respektfulle overfor alle mennesker. Jeg tror jeg hadde dódd innvendig hvis jeg skulle komme utenfra, ha levd et helt liv et annet sted og sá siden passe inn i Norge.
En annen ting som jeg selv har erfart som innvandrer her i Spania er at det er svaert fá som stiller spórsmál eller etterspór det av meg som er annerledes. Gjerne tolkes ting pá deres máte uansett, og det gjór at man tilpasser seg dem pá noe vis for at det skal funke, ellers blir man bare sittende med skjegget i postkassa. Her er ogsá kulturen hardere, frekkere, ting er mer aggressivt og vulgaert i allmennhet enn det er i Norge. Jeg tror det er mer nysgjerrighet og forundrethet/uskyld i nordmenns innstilling til annerledeshet. Ikke like mye rasisme som her.
***-MEN sá er det den norske bedrevitenheten som er sykt nedverdigende og setter opp en skikkelig blokkering ifht andre,-den er helt vill.
Konklusjon: Det er bedre á lyde Gud enn mennesker. Mennesker krever mye urimelig og rart av en. Ved á próve á gjóre andre til lags, finner man aldri seg selv, eller trives, enten man er innvandrer eller ikke.
Forresten, -det er noe med det á favne om noe nytt/bli kritisk til sin egen kultur ogsá, -ulike faser i det med innvandring. Jeg har veldig lyst á lese en god bok om det!
oi, takk for så utfyllende svar. blir noe helt annet å "diskutere" med noen som faktisk er del av en annen kulutur, enn å snakke med en annen nordmann! :)
rart: nylig diskuterte jeg med afrikanervennen min, hvordan det har seg at nordmenn som gifter seg med utlendinger ofte drar dem med seg til Norge. Morsomt at du ikke har gjort det samme-- og enig med deg: tror utlendinger har vanskelig for å føle seg tilpass her- selv etter tid.
veldig enig i det du sier om at kulturforskjeller man ikke er enige i, gjør at man holder seg til moderlandet. forskjell i levestandard også.. husker en gang jeg var i romania, og tenkte at: "hadde jeg en gang giftet meg med en rumnere, ville jeg ihvert fall ikke bodd i ROmania." for meg føltes familiebåndene vel sterke der nede-- som om det ville kvelt en..
hm.. men det er litt sensititvt også å diskutere iisues med folk utenfra. særlig når de er fra lav"status" land. er liksom redd for å støte an, og nettopp bli ansett som en arrogant hvit...
gjør det ekstra interessant å høre fra en nordmann.. i utlandet. han har liksom en fot i begge leire.
ct.
hm.. det ble formulert litt rart. jeg vet jo at du er nordmann. men du er nå DEL av en annen kutlur, mente jeg! så det kunne mistolkes litt;) hihi.
kult, merker du også er interessert i kulturer, og forskjeller!
ct.
Legg inn en kommentar